Jeg innbiller meg at jeg er i ferd med å bli sprek og i god form, men etter helgens strabaser har jeg virkelig begynt å tvile. Helgens opplevelser ryster meg inn i margen av mitt hovedmål og rister frem det mest ytterliggående riksmål. Nu burde alt gå så meget bedre.
I helgen har vi besøkt et ektepar, Randi og Finn, som ikke er mine, men mine barns slektninger, bosatt i Oslo. Ettersom kroppen ble mer slitt og hagen ble for tung å vedlikeholde flyttet de fra en nydelig villaeiendom i Bærum til en blokkleilighet i Oslo. O skrekk og gru, sett fra en bondedatters synspunkt, med tanke på natur, turer i skog og mark, fred og ro, privatliv osv. Jeg kunne vel ikke tatt mer feil. Jeg hadde vel aldri trodd at de skulle flytte inn i en trang leilighet midt inne i betongjungelen, men jeg hadde vel heller ikke trodd at en blokk skulle ligge så landlig til i Oslo.
Beliggenheten var en ting, gjestfriheten var en annen. Jeg tror jeg må lagt på meg minst tre kilogram i løpet av tre dager. Mengder av hvitvin og nydelig mat....kombinert med hyggelig prat og virkelig avslapping.....det hjelper lite med en bitteliten spasertur da.
Hvitvin på terrassen da vi kom, hvitvin til middag, konjakk til kaffen og et glass rødvin til kvelds. "Du har bere godt av det!" sa Finn smilende og fylte opp i glasset mitt.
Søndag skulle vi sette nesen hjemover. Godt. Veldig godt å komme hjem selv om man blir vartet opp på alle bauger og kanter. Man må jo uansett ta hensyn til dem man er gjester hos, og man må være en oppmerksom gjest. Og samtaler om ting man husker, både gode, vonde og vemodige minner tar litt på å fordøye. Både Randi og Finn hadde mye interessant å fortelle, og vi hadde rett og slett en nydelig helg.
Men før vi skulle reise ville Randi altså ta oss med ut på en liten gåtur, slik at vi fikk se at Oslo udmerket godt kunne være noe annet enn boliger, veier, busser, biler og trikker. Randi har operert begge knærne pga slitasje, og har titankuler i begge to. For å holde seg sprek bruker hun minst en time hver dag på morgengymnastikk, og hun går mye. I tillegg spiller hun bridge, stiller opp for barn og barnebarn , og er aktiv ellers også. I den spreke alder av 83 år.
Turen gikk over grøntanlegget mellom blokkene, nedover noen smale grusveier, under t-banen, som akkurat her sluttet over jordnivå, og oppover bakkene mellom noen andre blokker. Randi sier hun krysser veier, og snart forsto vi hva hun mente. Lommekjent i området der hun vokste opp, den gang det var gårdsdrift i området og bare noen få hus,gikk hun stier og småveier du må kjenne til for å finne. Opp en av de småbratte bakkene fór hun avgårde i høyt tempo slik at jeg virkelig måtte ta meg sammen for ikke å bli hengende etter. Da følte jeg meg virkelig sprek! Varm og anpusten gikk jeg alt jeg klarte for å holde følge. Opp en bakke, gjennom en skog, forbi noen hus, gjennom et snar og opp til toppen.
Turen var fabelaktig selv om leggene skrek av stølhet etter å ha gått lenge på asfalt dagen før. Randi og Finn hadde også gått den samme turen på asfalten sammen med oss, og de sa ingenting. Er vel vandt til å gå på dette underlaget. Likevel, jeg føler meg ikke sikker på at formen er så god på alle måter etter søndagens timelange tur i høyt tempo sammen med en 83-åring som gjennomfører uten å virke sliten i det hele tatt.
En ting er sikkert: Jeg skal sørge for å holde kroppen i god form og i alle fall gå en tur hver dag slik at jeg kanskje har en mulighet til å være like sprek når jeg en gang kommer over i pensjonistenes rekker. Og hovedmålet mitt kommer sakte lurande fram att etter å ha rista av seg den sjokkerande, men også artige opplevinga av korleis det KAN bli å vera 83 år. Dersom ein trenar og drikk vin.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar